En hilsen fra Bård og Gry

Plutselig - sommeren 2015 fikk vi følelsen igjen, om å være på havet, være en del av elementene, komme inn i båtens rytme og du og du hvor vi savnet det! Så dermed ble det besluttet en litt lengre seilas sommeren 2016.

Det er ikke snakk om de 13.951,9 nautiske mil, og 25 forskjellige land og 145 havner/ankringsplasser vi skulle legge bak oss, som i 2013/2014! Målt distanse ble til slutt 1.499 nautiske mil som er seilasen fra Croatia/Hvar/Vrboska til Spania/Torrevieja.

24 døgn brukte vi på turen, litt lengre tid enn vi planla. Og det var ikke så mange havner vi hadde tid/anledning til å besøke, men Korcula/Croatia, Tropea og Procida / Italia, Mahon / Menorca, Mallorca og Formantera.

Men jeg nådde jobben til avtalt tid, såvidt, og det er jo et poeng :-)

torsdag 30. januar 2014

Søndagstur på en tirsdag….

Odd-Ivar og Bård på en av kanonutkikksplassene
Fra vår posisjon for ankers i Rodney Bay ser vi to fristende fjelltopper på den såkalte Pigeon Island. (En liten halvøy som gir godt le i havnen). De ligger i et inngjerdet område i en nasjonalpark.

Vi er flere norske båter som ligger på svai her og en dag samles vi hele gjengen, sammen med noen dansker og svensker for å ta oss en liten tur til begge toppene vi ser i det fjerne, såkalt TOPPTUR! Alle håper at «cockpit-kroppene» skal klare brasene!!

Og her var det mye historie (og naturlige pauser) på vei opp til toppen. I stekende varme, uten vann forøvrig for fam. Bjerkås, var det godt med noen naturlige pauser innimellom. Ganske vannvittig å gå på tur uten vann i dette strøket! Ok, ja, ja, av og til er det vel greit å være litt lettsindig?!?
På et liten hylle på halvveien, opp til den ene toppen, blir det god utsikt til havnen hvor vi ligger til ankers.  Vi ligger helt borte til høyre på bildet og vi kunne telle over 100 båter på svai denne dagen.

Vi ligger fremdeles på Saint Lucia, et av samvelderikene til England. Frankrike og England har sloss om St.Lucia siden 1600-tallet og St.Lucia har faktisk vært frem og tilbake mellom disse landene hele 14 ganger!  England vant altså tilslutt og slaveriet ble opphevet
Nicoline, Linn-Sofie og Odd-Ivar Mork
på slutten av 1800-tallet. Men nå er de "selvstendig" 1967/79 med eget flott flagg, som vi som besøkende, bærer på styrbord side, under første saling.




 Det blåser mye på St.Lucia - og heldigvis for det skulle jeg til å si. I 30 varmegrader er det godt med en liten bris. Innbyggerne på St.Lucia er redd for skogen sin, så på vei opp til toppen gikk vi til tider gjennom en "urskog" og skilt som sa "Absolutly no smoking" møtte oss med jevne mellomrom. Det er faktisk et av miljøproblemene på St.Lucia at skogen forsvinner - og det ikke pga. av branner, men pga. vind og bølger.
1000-takk for turen alle sammen!  Neste fellestur skal for Bjerkås familiens del planlegges med både vann i sekken og en avsluttende IS i nærmeste kiosk når turen er vel gjennomført :-)

tirsdag 28. januar 2014

Fra besøk til besøk

Fra v.: Bård, Michael, Peter, Trude og Jon 
Jollene blir også gode venner!
Det var utrolig deilig å forlate Rodney Bay Marina etter 13 dager, altforlenge i stillstans! Det har selvsagt sine fordeler å være i en havn..., men det er også mange fordeler ved å ligge på reia, eller til ankers! Vi er så-og-si ferdig med vårt vedlikeholdsarbeid for denne gang, men leseren til kartplotteren lar vente på seg, så nå orket vi ikke å vente lengre! Nå bare MÅ vi ut i Rodney Bay å nyte morgendukkertene og føle at båten duver i bølgene! Ingen ting er så deilig som å sette på kaffen, stupe i sjøen og nyte nytrukket kaffe/te ;-) etterpå. Og ikke minst, vinke til dem vi har blitt kjent med underveis! For det er slett ikke asosialt å ligge på eget anker. Vi har 100 "naboer", og mange av de har vi truffet igjen og igjen!

Vi hadde ikke vært lenge på anker før vi så våre venner fra Østerrike! Starship, som vi konkurrerte i det stille med, på overfarten! Barna kastet seg i jollen sin og svingte et par ganger rundt oss og vinket begeistret! Du snakker om å bli glad for å se oss gamlinger! Så ble vi invitert på "en drink" hos Starship. De skulle akkurat til å spise middag, likeså vi.!  Vi utvekslet erfaringer for overfarten, fine havneplasser så praten gikk lett og ledig! Barna er blitt så flinke i engelsk at det er en fryd å høre på dem!  Lærerne blir nok imponerte når de kommer tilbake til Østerriket!

Selskapslivet vil ingen ende ta!  Neste dag, midt i frokosten, kommer Peter svingende bortom oss. "Kan jeg invitere på kaffe"? Det høres jo koselig ut, repliserer vi!  Og dermed ble det både kaffe/te, kjeks. Senere disket han opp med salat og deilige patéer og til slutt en GOD sjokolade ;-) Trude&Jon fra s/y Dory er også med - utrolig kjekt med gode venner! Vi avtaler at neste dag, mandag, skal vi stille på "happy hour" på baren i marinaen. Ryktene går om at alle som har seilt ARC i 2012 og 2013 skal møtes! Det ble et kjempemøte!  Dansker, nordmenn, svensker og engelskmenn om en annen!  Mye klemmer utveksles, ja vi er som en stor familie! Det blir Peter & Michaels kveld!  Michaels inviterer s/y Dory og s/y Morgengry på Thai-restaurant. Det er nesten for galt, men vi takket ja-takk!

fredag 24. januar 2014

Vedlikehold, vedlikehold, vedlikehold

Vi har bodd i båten i over 8 mnd. nå og vi er ikke lei - heldigvis skulle jeg til å si ;-) Det har etterhvert dukket opp litt ekstra-vedlikeholdsoppgaver, men det er jo slett ikke så rart har vi konkludert med, båten har jo vært i konstant bruk, dag ut og dag inn, siden 7. mai. Over 7.100 nautiske mil har vi på samvittigheten og 79 forskjellige havner har vi besøkt. Jeg er glad jeg fører sirlig loggbok, ellers hadde vi ikke hatt sjangs til å huske alle stedene vi har vært innom.

I går var det polering av skott og tørking av støv. Dørken ble vasket og teppene banket med en god gammeldags teppebanker! Bård er litt skeptisk til
Lillebror Solan og Lillebror Ludvig Ibsen ser fremdeles like forskrekket ut i fra sin posisjon i kroken. De er ikke helt sikkert på om de har vent seg til dette sjølivet.... ;-)
Paraseil-skjøter til tørk.
min ivrige teppebanking, det gjaller nemlig hver gang jeg slår, hunden på land bjeffer i takt og nabobåtene lurer på hva som skjer? En båtnabo ble så imponert over teppebankeren, at hun fikk låne den etterpå! ;-)

Akkurat for øyeblikket er kartplotteren vår på reperasjon. Kartleseren hadde helt eimet og dermed får vi ikke lest detaljene i kartet. Nå har den vært vekke i en uke, de unnskylder seg med at feile deler blir bestilt og postgangen foregår visst med apostlenes hester?



Mandariner, sikkert dyrket selv.....  De var søte og gode.
I dag sier de at den kommer på tirsdag - i beste fall. Så i morgen har vi bestemt oss for å forlate Rodney Bay, for heller å komme tilbake når de har kartleseren i hende. De må da kunne sende oss en mail når alt er ok, eller?

Men vi fikk nå gått over alle ventilene, sprayet dem med silicone spray, så nå kjennes gummien som tetter ventilene, myke og fine ut igjen.

I dag pøsregner det, så vi har ikke fått gjort det som vi har planlagt. Det er nemlig ingen som gjør noe når det regner..... Og vi som skal på storhandel i dag! Men litt blogg-arbeid passer bra i regnvær, bortsett fra at temperaturen under dekk er borti 30 grader, med nesten ikke bevegelse i luften, så det er en prøvelse det også :-))

torsdag 23. januar 2014

It is your lucky day!!

Gry, Michael, Jon, Trude, Peter og Bård
Det er utrolig mange hyggelige mennesker vi møter på vår vei, når vi seiler slik som vi gjør! Og mange møter vi igjen og igjen, ja til slutt er vi som gamle kjente og nesten i familie. Klemmer deles og vi er alle spente på hvordan man har hatt det, siden sist vi møttes! :-) 

Det ble vår lucky day her forleden!  Da traff vi igjen Peter Whatley, som vi første gang traff på Lanzarote. Han kjente oss igjen og vi han!  "How are you", resulterte i at vi utbrøt at vi hadde problemer eller utfordring med vår nyinnkjøpte batterilader! Den virket fint i 14 dager, men nå vil den dessverre ikke lade lengre! Kameraten hans, Michael D. Allo satt opp et stort smil og sa
Batterilader, nå i orden!
at dette kom nok til å bli vår lykkligste dag!  Det viser seg at Peter er ekspert på batteriladere, bl.a.!  Peter tilbyr seg straks å komme før lunsj neste dag å kikke litt på vår nyervervede batterilader!  Dette var nesten for godt til å være sant! Vi takker-og-takker og gleder oss svært til neste dag!

Peter og Michael kommer som avtalt. Jeg og Michael sitter ute i cockpiten og prater, nyter sol og varme, mens Bård og Peter svetter med hodene ned i lockeren hvor batteriladeren er festet. Dvs. Bård er i "look & learn" situasjon igjen, mens Peter svetter og prøver å finne ut hva som er galt!  Det er ikke særlig gøy å holde på under dekk i over 30 varmegrader!

Tror dere ikke at han fant ut av det!  Brudd på en ledning, som var kamuflert med elektrikertape.... så dermed ladet den kun startbatteriet, og det er jo nesten ikke noe vits i, for det er jo stor sett ladet!  For en lykke!  2 timers feilsøking og det brakte resultater!  Vi er Peter Whatley evig takknemlig!  Vi inviterte på middag, indisk sådann og de takket ja-takk!  Vi ville selvsagt betale for hele gildet, men den gang ei - det fikk vi slett ikke lov til! Vi hadde en veldig hyggelig kveld sammen og god mat fikk vi også, minst 6 retter som vi delte broderlig!! ;-))


onsdag 22. januar 2014

Litt forskjellige betrakninger

Tree frog
 … og vi som trodde det var en fugl som satt på taket til de forskjellige restauranter om kvelden og kvitret og kvitret.  Lyden kan beskrives som når en svært rusten disse/huske/runse svinger frem og tilbake til alle naboers fortvilelse….. ;-)  Mine høreapparater tok også inn lyden, svært dårlig, det var omtrent ikke til å holde ut og det verste av alt, det virket ikke som lokalbefolkningen la seg merke i denne «irriterende» lyden!  En dag tok jeg mot til meg og spurte: Det var slett ikke en FUGL, men en frosk!  Såkalt trefrosk.  Bitteliten og brun her i Caribien, kan også være grønn! Og med nøye gehør, så kan det kanskje høres ut som den kvekker…. ;-) ???
Vi seilte til en liten bay på Martinique, Petit anse du Diamond, Anse du Arlét. Her fikk vi mooringsplass og nydelig utsikt til stranden på land som er kritthvit.  Vi pakket alt av elektroniske duppeditter i en vanntett sekk, for om mulig å finne oss en internettkafè. Men neida, du. Han som drev internettkafèen hadde tatt seg langhelg.... Og Wi-Fi restauranter fantes heller ikke i det hele tatt. Må bare innrømme at det er litt irriterende at internett-tilgangen er så dårlig...., men akk-ja, jeg venner meg vel til det også!

 Men marked var det i den lille byen. Denne karen selger krydder, urter og olje.

Vi har en litt liten gummijolle, populært kalt dingy.  Det er plass til 4 stk., med et nødskrik. 3 går an, men 2 er best. Dvs. det samme som at vi må kjøre litt frem-og-tilbake for å få alt ombord event. på land.

En dag vi "parkerte" gummijollen/dingy'en på anvist plass fikk vi passet påskrevet for å si det slik. Vel tilbake til dingy'en, kjente den unge karen oss igjen som hadde pålagt seg å passe på dingy'en vår imellomtiden. For sikkerhetsskyld sa han: "You have the mini-mini-mini-mini dingy?" Og så satte han opp et STORT smil.
Utsikt mot Tobago Bays, bildet tatt på Mayreau
Petit du anse Diamond

Her ser dere Marit og jeg i full sving med å vaske og impregnere sprayhooden. Dagen i forvegen hadde vi vasket/impregnert biminien og den ble jo så fin og tett igjen, så inspirasjonen tok oss ;-) En annen ting var at på neste seilas vi hadde, gikk hele biminien opp i limingen, så der satt vi uten bimini, med solen stekende over oss.  Det er helt utrolig hvor nyttig verdi en bimini har, det er tross alt best å sitte i skyggen på disse breddegrader.

Nå har seilmakeren endelig fått sydd biminien sammen igjen og det er blitt levelig i cocpit'en igjen.
Det er mange som ønsker seg jobb hos de forskjellige seilbåtrederne. Tilbudene står i kø, og det er alltid den beste, flinkeste og billigste vi får snakke med... ihvertfall.

Dette er Aiden K. Moses og han har gjort en fantastisk pussejobb ombord. Han fikk vi faktisk anbefalt av en av de andre jobbsøkerne.  Han var både sympatisk og hyggelig og kunne sågar hatt lyst til å besøkt Norge i 1 år, bare for å ha prøvd de forskjellige årstider, spesielt sne.  Han lurte fælt på hvilke klær vi måtte ha på oss når temperaturen sank til under fryseboksnivå, som han sa.... ;-)

Han syntes vi var heldige som hadde muligheten for å reise til et sted med varmere klima og prøve å gå nesten uten klær!... ;-)


Mayreau - en liten øy i Caribien

Salt Whistle Bay - helt nord på øyen, ankom vi etter å ha seilt i 5 timer sørover fra Bequia, ca 25 nautiske mil. Vi var veldig spent på om bildene i Pilotboken ville stemme overens med virkelighet. Hvis så var tilfelle, er nok Mayreau en drømmeøy!

Vi fikk oss bøyeplass, den siste. Her var det virkelig idyllisk! Skippermøtet tok ikke særlig lang tid: Her blir vi i 2 dager, ihvertfall! Den hvite stranden med azurblått hav og landfasilitetene må bare utforskes litt nærmere!

2 små karer i en liten kano hjalp oss med fortøyningene og kunne fortelle at strandrestauranten hadde både billig og god mat.  Vi fikk se menyen og bestemte oss for å slå til på tilbudet. Vi valgte 6 små retter, som vi kunne dele på alle sammen, det er alltid så vellykket.

Etter å ha summet oss litt, fant vi frem kikkerten for om mulig få et lite inntrykk av restauranten. Skepsisen bredte seg ørlite granne ombord, men tross alt, vi avbestilte ikke. Restauranten, ihverfall på avstand, åpenbarte seg som et lite skur, med noen border og stoler i sanden! Hmmm, dette blir spennende. 

Skuret var et syn, dekorert med gamle avisutklipp, og var man så (u)heldig å kikke på kontruksjonen i taket, fikk man med seg at vi ikke var helt alene i restauranten. Biller og edderkopper i utallige spindelvev kikket beskjedent ned på oss … :-)

Vi skjønte ganske raskt hvorfor tallerkene var snudd på hodet da vi ankom.... :-) For å si det slik, maten smakte deilig og vi storkoste oss!
Grilling av konkyle. 

Broen vi ble satt på land i, var ikke helt etter DNVs krav. Når vi, nærmest på tå, lettest mulig, var kommet oss trygt til land, så vi et skilt som sa at vi brukte/gikk på broen på egen risk. Inne på land, satt en dame med lommelykt, og lyste på hvert steg vi tok, i håp om at vi skulle oppdage der hvor det ikke var plank i det hel tatt, der hvor det var plank, men som ikke var særlig holdbar, eller ikke trakke på noen av strandkrabbene som løp mellom bordplankene :-) Vi gav henne noen E$, som takk for hjelpen.  Og dermed satt hun der da vi kom fra restauranten også og ble noen E$ rikere da også :-)


Her er gjengen samlet til et spennende måltid, som ble overmåte vellykket: Severin, Johnny, Marit, Bård, Tonje og jeg fra høye til venstre..... ;-)

søndag 19. januar 2014

Julaften 2013

GOD JUL! Flettene av bomull, er tatt opp på hodet, før badet!
Vi visste det kom til å bli annerledes, å feire jul ombord, på Bequvia, i stekende sol! Og det stemte, på en prikk!  Julen ble svært annerledes - akkurat som vi hadde drømt om, ihvertfall starten…. ;-)

Å våkne, juledagsmorgen, til strålende SOL og nærmere 30 grader er deilig. Men la det være sagt, det er også deilig å våkne juledagsmorgen på hytten, fyre i ovnen, tenne i peisen og se 3 nøtter til Askepott med en varm kopp te, inntyllet i en ullteppe! Alt til sin tid! Vi er heldige :-)
GOD jul folkens!  Her er det lykkelige rederparet!

Gry, Severin, Tonje og Bård - ekte norske julenisser!
Den fineste julegaven noen kunne gi oss, var at Tonje&Severin kom på besøk. Med våre siste ankomne gjester, valgte vi å ta en nattseilas til Bequvia, en øy sør for St.Lucia, som «alle» nordmenn seiler til for å feile julaften sammen :-). Vi ankom Julaften, om morgenen klokken 09:00. Vi hadde bestilt bøyeplass på forhånd, hos Winston, så vi var rimelig avslappet da vi ankom, for i Admirality bay, Port Elisabeth, var det MANGE som hadde tenkt som oss!  Her var det sikkert oppimot 200 båter ankret opp! 

Det tok ikke lang tid før en norsk båt oppsøkte oss og kunne fortelle at beachpartyet for de norske skulle starte kl. 18:00. OK, og vi som trodde det var et formiddagsparty?? Da var det bare å flytte vår egen fly-
båren julemat, pinnekjøtt, til kl. 15:00.  Pinnekjøttet smakte udmerket med "TORO"-kålrotstappe (spritet opp med smør, fløte, poteter og gulrøtter) til.  At grytene sto på bordet tror jeg ikke noe merket seg! Vi hadde juleservietter, så noe var det som minte om at dette var årets julemiddag!

I horionten bygde det seg opp skyer....  de ser jammen skumle ut, nå må det bare ikke begynne å regne... for vi skal jo på strand-party kl. 18:00.
For å si det slik; vi kom oss i land med gummi-
båten vår, og prøvde å finne alle de andre norske vennene våre. Vi fant rett og slett ikke strandpartyet! Vedkommende som "inviterte",  hadde gitt oss feil/dårlig forklaring. Så der sto vi en smule rådville. Vi spurte oss for, og noen visste hvor det var, men ingen ville kjøre oss, det var jo julaften!

SÅ åpnet himmelens sluser seg. Og FOR et regnvær og for en squells. Alle båtene i bukten svingte både hit og dit og vi måtte søkte tilflukt i en bar! Det ble virkelig "dramatisk" på sjøen, for
en båt slet seg!  Den seilte først fint en vei... mot land, og så snudde vinden tvert og dermed seilte den fint, PÅ EGEN HÅND, andre veien mot oss!!  Herlighet!  Hvor er eierne??  Kan vi gjøre noe?  Heldigvis var eierne like i nærheten!  Fikk kastet seg i gummibåten sin, og reddet båten akkurat idet, den tuchet standen med kjølen!  Heldigvis bare sand!

På baren møtte vi vårt nye bekjentskap Trude&Jon med Andreas og Fredrik - så dermed strandet 10 norske på en BAR julaften kveld!  Om vi hadde det kjekt?  Til steel-band-rytmer og godt selskap, ble det en annerledes julaften og vi var veldig fornøyde!

Til venstre: Dagens overraskelse!!  :  Et julekort fra vår gode venn Steinar Abel Kvanes! Tenk at vi skulle få julekort i år også!!  Det var jammen godt gjort!! ;-)

lørdag 18. januar 2014

Street party og andre party

Yrende folkeliv
Såkalt street party har de hver fredag her i St.Lucia. Det er ikke så veldig langt vekke fra Rodney Bay Marina, men det er tryggest å ta taxi dit, så det gjorde vi! Jeg spurte taxi-sjåføren om det var sikkert å ferdes her i gaten og det forsikret han meg om at det var det! Her koser både ung og gammel seg!

En liten gatestubb er avsatt til street party. Her grilles det, spises, drikkes og danses det! For en stemning det blir i gaten etterhvert. Om det skyldes musikkanlegget som er i enden av gaten som bare «spyr» ut musikken gjennom enorme digre høytalere, slik at de i andre enden også kan høre musikken HØYT…. eller om det er all RUM-punchen som serveres, vites ikke ;-) 

Vi var ihvertfall nødt til å prøve en rum-punch, nærmest nasjonaldrikken her i Caribien. Det var mange brennevinsboder å velge mellom! Vi tror vi valgte den mest sympatiske og "sikreste"! 10 E$ pr stk. for turister! Vi prøvde å prute, men den gang ei!  Vi kunne heller komme igjen!  Han ville huske oss! Så skulle vi få neste
Grillmestere i fleng!

til 7 E$.... ;-)  Vi kom igjen - og han kjente oss igjen!

Brennevinsboden, vi falt for.... ;-)

Vi spiste deilig langusta og koste oss sammen med resten av lokalbefolkningen!  Så gikk vi hjem...., uten å danse! Neste gang vi gikk på street party hadde vi med oss Tonje&Severin og ble litt lengre på street party - og det var, litt senere på kvelden, at DANSEN virkelig begynte!  Ja, til og med Severin danset litt med venstre fot!!  Vi andre?  Vi lot det stå til og fikk virkelig ristet oss litt løs til steel-tromme-musikk bl.a.!

Her ser dere Bård, Johnny og Marit på Beach Party. Der lærte vi å danse, spise og drikke samtidig!  Det går faktisk an! Selv for en nordmann!  Bevegde vi ikke på oss, fikk vi høre det av dagens "moromann" på scenen.  Han var nemlig nede på beachen og sjekket oss opp med jevne mellomrom!

Biminien må syes!!

Bård til rors, Johnny med nål&tråd :-)
Midt på natten, en stormfull natt, blir ekteparet Bjerkås purret opp av vakthavende, Johnny. "Biminien holder på å gå helt opp i limingen, vi må ta den ned, for å redde litt av stumpene om ikke annet!" I stummende mørke, på et MEGET gyngende underlag og vind som får til og med den minste lugg til å stå rett opp, er det bare å bite tennene sammen, holde seg fast, sikre seg med line å redde det som reddes kan!

2 store flenger ble resultatet! Det positive var at det var akkurat i sømmene! :-)

Johnny er den eneste mannen jeg kjenner som er interesert i sying! Til og med egen symaskin har han impotert fra USA og en av hobbyene hans er å kikke på You Tube etter gode tips og råd for sin nyervervede symaskin!  Symaskinen var ikke med ombord i Morgengry, så vi måtte til med seilmakersting, for hånd. Seilmakersting syr man med 2 nåler, gjerne et fellesprosjekt, en nål hver - et godt teamarbeid!  Biminien ble super - vi fikk den opp igjen dagen etter og det var utrolig deilig!  Vi må ha litt beskyttelse for solen, vi liker å sitte i skyggen, utrolig nok!

Vi fikk besøk!!


Nyyyydelig
Langt i det fjerne ser vi en seilbåt!  Gå kor spennende!!  Er de med i ARC?? De tar mer og mer innpå oss!  Og vi som seiler som bare det på disse halser? Hvor i alle dager kommer de ifra? Og hvor skal de.  Johnny blir ivrig, kaller de opp på VHF’en.  De seiler ikke ARC og skal til Barbados. K17 står det i seilet til denne flotte skute!  Gjett om vi skal søke dem opp på google når vi kommer inn!!  Vi har prøvd. Har vi funnet dem? Dessverre, nei!

Det var ihvertfall et veldig hyggelig møte til havs!  Vi for vår del hadde ikke sett et levende vesen på 2 uker, (hvis vi ser bort fra fisker og spekkhoggeren vår!), så vi syntes det var ekstra hyggelig. Hvis vi hadde klart å finne ut hvem det var, i tillegg, kunne vi sendt dem noen bilder - av deres seilas forbi oss!!!  ;-))
Her får vi et lite inntrykk av bølgene.... ;-)

Mat - underveis

Lunsjservering, spansk skinke, ost, tomater og mozarellaost ;-)
Jeg tror ikke vi led noen nød. Men hvis du spør Johnny f.eks., så vil han nok huske det måltidet hvor det ble servert 2 - ja jeg sier to - per person, pølser med potetstappe til, til middag en dag - underveis - det slår alle rekorder! Er det mulig å beregne, eller tenke så feil!??? Jeg var jo bare nødt til å overdimensjonere neste pølsemåltid! De klagde ikke for å si det slik! Jeg? tok restene fra lunsjen, en osteomlett!!  ;-))

Jeg, Gry, ble utnevnt til forpleiningssjef. Det var nok ikke helt etter beregingen, men Johnny og Bård holdt på, i siste liten, å montere watermaker. Meget viktig må vite - så dermed ble hele ansvaret med





Langusta -servert i en bod på "Street Party" i St. Lucia!!
mat og gode-råd fra diverse ARC-seminarer overlatt til undertegnede!

Jeg tror, i ettertid, at jeg besto! Bortsett fra i pølsemiddag nr. 1 ;-), men jeg lærte jo... ;-)  Og hadde reserver!  Ombord i s/y Morgengry, ble det servert, over Atlanteren alt fra; baccalao, lutefisk, spagetti og kjøttdeig, fiskepudding!, kylling kokt i rødvin, chili-con-carne, fiskegryte, helstekt kylling, svin indrefilet, kyllingfilet i gryte, karbonader osv. osv. ... ;-))

Om vi drømte om noe underveis?  Det er jeg slett ikke sikker på. Kanskje en biff? Eller langusta, som vi har hørt så mye om!

Bård har bursdag!

Vi sier og skriver 5. desember og Bård har bursdag! 68 år! Kan den feires i et bedre element? Det tror jeg neppe!  Drømmen hans har alltid vært, siden han var 5 år, og seile - på havet - kun se himmel og hav, i dagevis!  At det skulle bli på hans 68 års dag, tenkte han nok ikke den gangen, men det er Johnny og jeg glad for, for vi får være hans gjester! ;-))

Min morgen startet med gulrotkakebaking! Bård skjønte nok at noe var på gang, det er ikke så lett å holde noe skjult på 13,68 mtr. x 4,25 mtr., men vi holdt "kortene" inntil vårt bryst.... inntil Johnny kom opp med 8 lys tent og tallene 68
lyste mot jubilanten!  Litt av en frokost!  Johnny håpet i det lengste at pynten var spisende, men det var den ikke.... ;-)  Bare for å ha sagt det: Jubilanten trengte ikke å blåse ut lysene, det "hjalp" Atlanterhavsvinden han med - og en bedre samarbeidspartner kan man vel neppe ønske seg!?


Må innrømme, her og nå, at Bård er en kløpper på å lage lutefisk! Så bursdagsbarnet måtte tre til med sine gode kunnskaper!  Lutefisk laget på gass, for første gang! Langt til havs!  Med bacon og ertestuing!  Måltidet ble ubeskrivelig! Vi var et eneste STORT smil hele gjengen! Og vi fikk til og med fortært det, riktig nok med slingringsduker under tallerken, i rimelig «rolige» omgivelser - sett utifra en seilers øyner ;-))))))))

Gratulerer skatten min!!

fredag 17. januar 2014

Vi blir lurt - gang på gang :-)

Selgeren av palmebladhatter og palmebladskåler, tror vi, at vi ikke ble lurt av. Se på det gode smilet! Vi kjøpte ihvertfall 2 hatter og en skål av han! På kjøpet fikk vi en flott sommerfugl, gresshoppe og en frosk-figur - også laget av palmeblader.... ;-) Han kom padlende ut til oss, der vi lå på anker i en bukt. Båten, dvs. det var vel mer en pram, eller noen ville sikkert sagt en bred planke.... var noe lekk. Jeg sa til han at han måtte bruke noen av pengene han tjente til å lappe båten sin. Vi nordmenn er så snille og omtenksomme svarte han da.... :-) Vi møtte han faktisk litt senere på vår tur, en kveld, og da hadde han på seg en flott regnjakke - donert av en nordmann. Vi er vennlige, snille og omtenksomme, vi prater med alle er omkvedet.  Godt å ha et godt rykte på seg!

Men vi er nok ikke så gode på å kjøpe BRØD.  Vi lå ute på Mayrou og en padlende innfødt lurte på om vi trengte fersk brød
Johnny har funnet seg en ny solhatt ;-)

Tonje er storfornøyd med den ny solhatten
til frokost?  Jo, det trengte vi jo da - 2 stk. sa jeg. Bananbrød? Ja, gjerne! Det var bare å glede seg til morgendagens frokost! Klokken åtte presis stilte brødhandleren i sin fine kajakk. 70 E$ skulle han ha! 70?? Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører! Jeg regnet febrilsk, 70 x 2,5 = 175 norske kroner!  Det er ikke sant!  Jeg betalte og lovet meg selv at jeg aldri skal avtale et kjøp UTEN å AVTALE prisen på forhånd!  Den tabben gjør vi gang på gang!!  Men dette må da være siste gang!?!?!???  Det verste av alt, var at det ikke var bananBRØD, det var bananformkake!!
Tonje & Severin klar for avreise. Pris var avtalt, dagen i forvegen, med drosjesjåføren :-) MEN for å forsikre seg om at ikke drosjesjåføren hadde kort hukommelse, var det greit å ta den avtalte prisen opp på bane igjen FØR man sitter seg inn i drosjen.... ;-) Han holdt ord!

Tonje donerte koffertvekten til oss før hun dro. Så nå har vi også sjangs til å få avtalt pris og vekt på, f.eks. langusta. Dere kan tro han ble noe forskrekket den padlende langusta-selger som kom igjen dagen etter med dagens fangt og påsto at fangsten veide 14 pund. (Vi skulle ha 12). OK sa vi, hiv de oppi bøtten, så kan vi veie de.
De veide 8 pund. Vi ble fornøyde, han ble svært misfornøyd, men han ville likevel selge de til oss.

Her ser dere Bård handle med den lokale frukthandleren. Båten hans er et "eventyr", full av frukt, grønnsaker, urter og flagg fra alle nasjonaliteter. Prisene er hinsides, men det er alle prisene på frukt og grønnsaker her i Caribien. Denne selgeren sier at det er bestemoren hans som dyrker det han selger i hagen sin. Så da gjør vi, forhåpentligvis, en god gjerning, om ikke annet :-)